Er det mulig å glemme noe LITT mer vesentlig?

Jaja.. I går kveld, nesten idet jeg sovna så kom jeg på noe mer som skjedde i Singapore.. Og hvordan jeg klarte å glemme dette i forrige blogginnlegg er og vil alltid forbli et mysterium! Og dette veldig vesentlige er: JEG HAR KJØPT SOPRANSAXOFON!!!! Etter flere år med venting, saring som har gått i vasken gang på gang, babbling og sopransax ditt og datt så eier jeg endelig en slik en. Jeg blei helt himmelfallen (som mamma ville sagt) da vi gikk på gata og plutselig kikka jeg inn et vindu og der var det saxer opp og ned i mente, + andre instrumenter. Jeg måtte selvfølgelig inn og kikke. Butikkmannen kom, og jeg spurte hvor mye sopransaxen kosta... The baby-saxophone is 1500 sing $ sa han. oioioi tenkte jeg og holdt på å gå i bakken. 6000 norske kroner..! Hva gjør jeg nå?? joda, jeg ringer til mamma! Pappa satte over pengene (som skal betales tilbake med en gang lån/stipend kommer.. hehe) samme kveld. Dagen etter var jeg og prøvde den. Den var potte tett og hørtes rein ut i mine ører. dagen etter det satt jeg og kikka på den på hotellrommet vårt.. Duliatten. Det er ekte impulskjøp, men jeg er overbevist om at jeg har gjort et kupp!:) I Norge ville den kosta minst det dobbelte....... weeheee! Bilder av denne skjønnheten vil komme sammen med en rekke andre bilder, så snart jeg gidder å ta meg tid til å last de opp!:)

Et par andre ting jeg glemte å nevne var at på Koh Samui den dagen vi skulle dra, gikk jeg ut av rommet vårt og der var det ingen sko (skoa står alltid utenfor døra her...). Hmmm tenkt jeg (og de andre).. Dette var rart. Vi hadde riktignok blitt vant med at Seephan (ho vi reiste rundt på skoler med i Phibun) lånte skoa våre rett som det var når vi var på camp.. Men ville det samme skje på et hotell? Nei, det kunne vi aldri tro... I god tro om at vaskedamene hadde rydda skoa vekk fordi de sikkert trodde at vi hadde dratt spurte vi de (de var tilfeldigvis/heldigvis rett over gangen) om de hadde sett noen brune sko?? De begynte å le med en gang de skjønte hva vi mente og ut kom ho ene med mine sko på beina.. Kliss våte var de blitt.. Unnskyldningen var: I'm cleaning the toilet... Okei.. Takk skal du har for den opplysningen.. Vi lo godt av det hele vi også og sa det gikk helt fint. Skoa tørka en gang utpå dagen..

Det siste jeg ikke fikk med i forrige bloggen var en hendelse på toget på vei hjem fra Koh Samui.. Vi reiste jo med taxi, båt, buss, tog og så taxi igjen.. Endelig var det tid for å sette oss på toget og få litt søvn! Vi kom inn og alle sengene var reid opp, og de aller fleste gardinene trukket for. Vi finner sengene våre og setter fra oss sekkene våre.. Før toget har satt i gang å kjøre fra stasjonen hører vi plutselig en slags sirene lyd! Ikke veldig lav heller.. Og hvor kommer den fra? Jo, den kommer fra toget.. Hva skjer nå tenkte jeg? men jeg rekker ikke å tenke stort mer før jeg hører Nina si: jeg trodde det var lysbryteren! Den Nina, den Nina.. Nå hadde hun altså klart å trykke på alarmknappen istedet for lysbryteren... Mens trøtte ansikter begynte å kikke ut fra sengene sine og jeg og Anne-Lise lo så vi holdt på å tisse på oss, bante Nina seg vei gjennom vogna for å finne en togperson. Ho fikk sagt ifra og forklart det hele.. Han lo litt og skrudde av alarmen.. Flott avslutninge på turen må jeg si! Vi fikk oss i alle fall en lang og god latter, og ingen så ut til å bli så veldig sure...:) Takk og lov for thaienes fredelige lynne!

Det var det for denne gang... Ha en finfin dag alle som leser dette, og legg gjerne igjen en liten hilsen! Da blir jeg så glad!:)